Jeg er Alicia. Seksten, snart sytten, med kullsyre i blodet og vind i håret. Og nei, jeg er kanskje ikke helt selvlysende. Men det er fan meg på grensa. Alicia har bestemt seg. Hun vil ikke lenger sløse bort tiden på skolebenken. Hun har større planer. Skal utføre store bedrifter. Så hun lukker bokskapet sitt for siste gang og stenger skoleporten bak seg.

Men omgivelsene er ikke helt enige i Alicias plan. Bestevenninnen synes hun er blitt helt idiot. Selv mormor, som alltid, alltid støtter Alicia, bare sukker. Men hvor vanskelig kan det være å skaffe seg en jobb og starte på fremtiden? Alt jeg sier er sant handler om den høsten Alicia skulle begynt på videregående. Om at hun får seg jobb på en kafé i stedet. Krangler med bestevenninnen. Flytter fra foreldrene – som aldri skjønner noen ting – og inn til mormor, som forstår nesten alt. Om at hun treffer Isak, som hun ikke klarer å slutte så stirre på. Og om hvordan det føles når hele verden knuses i sorg. Nok en bok om å være ung og usikker? Kanskje, men ikke helt. Det som skiller denne boka fra de fleste andre ungdomsbøker er uten tvil Alicia! Hun gjør enhver hverdagslig situasjon til noe skrudd og vilt. Hun er overbevist om at skjebnen har langt større planer for henne enn å kjede seg til døde på skolebenken. Hun skal jo gjøre store heltedåd! Hun vet bare ikke helt hva ennå.