Av Agnar Lirhus, 2018.
Ellers er jeg ikke et menneske er en sterk og håpefull skildring om mobbing, og om å stå opp for seg selv, for andre og for verden. Og om at det er voksne sin skyld.
Mathilde er fjorten, men møter sjelden opp på skolen. Hun orker ikke, tør ikke. Mamma er fjern og har nok med seg selv, så Mathilde vil ikke fortelle henne noe. Om jentene som mobber. I stedet sitter hun hjemme og spiller på dataen.
Mathilde har ingen venner. Bortsett fra hunden Eddi. Og Xiu. Xiu er nicket til en avatar hun spiller sammen med på nett. Hun vet ikke hva han eller hun heter i virkeligheten. Mathilde er Molly der inne. I chatten blir de bedre kjent, og betror seg til hverandre.
Dette er den ritikerroste forfatteren Agnar Lirhus sin første ungdomsroman.
UTDRAG:
Noen dager senere la jeg ut en film av Eddi på trampolinen, for å vise at han var frisk igjen. Han løp etter en ball som spratt i alle retninger. Falt og dundret inn i sikkerhetsnettet. Jeg må fnise bare jeg tenker på den. Eddi lignet på hovmesteren i ”Grevinnen og hovmesteren”, som de sender lille julaften. Han rullet rundt og sloss med ballen, men den skvatt ut av labbene hans. Hver gang spratt han opp og løp etter den igjen.
Filmen var hysterisk morsom, og veldig søt.
Men alt Janne skrev, var: ”Visste ikke at hunder kunne ha Downs.”
Kommentaren hennes fikk over 50 likes.
Filmen min fikk to.
Fra den dagen haglet meldingene inn på kontoene mine.
Hvorfor lærte jeg aldri?
Hver morgen var det første jeg gjorde å skru på telefonen. En hyggelig kommentar, bare en smiley, hadde vært nok. Magen knøt seg mens telefonen logget seg på nettet. Hadde noen skrevet noe morsomt? Hadde jeg fått noen likes? Nei. Jeg visste det jo så godt. Bare dritt. Det var det samme det gikk i, hver dag.
Klassen hadde en egen facebookgruppe. Det var noe jentene hadde ordnet, jeg vet ikke om noen av lærerne visste om den en gang. Der var det ingen hemninger. De kjørte på i et ett sett, fra morgen til kveld, bilder, videoer, vitser. ”Se, så møkkete!” (24 likes) ”Tenner som ei ku.” (27 likes) ”Med de leppene kommer du til å drukne ved vannkrana” (23 likes) Svar: ”La henne drukne.” (24 likes) En morgen sto denne vitsen på veggen min: ”Hvorfor lukter det sånn av negre? For da kan blinde også hate dem.”
29 likes fikk den vitsen. 29 elever som skrev under med fullt navn.
Heller ikke da våknet noen av de voksne.
Ved å fullføre kjøpet aksepterer jeg kjøpsvilkårene.
Tilgjengelig i 22 butikker
På nettlager. Sendes innen 1-3 virkedager.
«En skulle ikke tro Agnar Lirhus har gjort annet enn å skrive ungdomsromaner (…) Bunnsolid ungdomsbokdebut (...) Boka vil temmelig sikkert slå an hos ungdommen, med sin høydramatiske handling og gode driv (…) en velmodulert, fint formulert fortelling om mobbing, om voksne som ser en annen vei når det blir ubehagelig, og om å mobilisere mot og håp når alt ser svart ut…» Terningkast 5!
Maya Troberg Djuve, DagbladetAv Agnar Lirhus, 2018.
Ellers er jeg ikke et menneske er en sterk og håpefull skildring om mobbing, og om å stå opp for seg selv, for andre og for verden. Og om at det er voksne sin skyld.
Mathilde er fjorten, men møter sjelden opp på skolen. Hun orker ikke, tør ikke. Mamma er fjern og har nok med seg selv, så Mathilde vil ikke fortelle henne noe. Om jentene som mobber. I stedet sitter hun hjemme og spiller på dataen.
Mathilde har ingen venner. Bortsett fra hunden Eddi. Og Xiu. Xiu er nicket til en avatar hun spiller sammen med på nett. Hun vet ikke hva han eller hun heter i virkeligheten. Mathilde er Molly der inne. I chatten blir de bedre kjent, og betror seg til hverandre.
Dette er den ritikerroste forfatteren Agnar Lirhus sin første ungdomsroman.
UTDRAG:
Noen dager senere la jeg ut en film av Eddi på trampolinen, for å vise at han var frisk igjen. Han løp etter en ball som spratt i alle retninger. Falt og dundret inn i sikkerhetsnettet. Jeg må fnise bare jeg tenker på den. Eddi lignet på hovmesteren i ”Grevinnen og hovmesteren”, som de sender lille julaften. Han rullet rundt og sloss med ballen, men den skvatt ut av labbene hans. Hver gang spratt han opp og løp etter den igjen.
Filmen var hysterisk morsom, og veldig søt.
Men alt Janne skrev, var: ”Visste ikke at hunder kunne ha Downs.”
Kommentaren hennes fikk over 50 likes.
Filmen min fikk to.
Fra den dagen haglet meldingene inn på kontoene mine.
Hvorfor lærte jeg aldri?
Hver morgen var det første jeg gjorde å skru på telefonen. En hyggelig kommentar, bare en smiley, hadde vært nok. Magen knøt seg mens telefonen logget seg på nettet. Hadde noen skrevet noe morsomt? Hadde jeg fått noen likes? Nei. Jeg visste det jo så godt. Bare dritt. Det var det samme det gikk i, hver dag.
Klassen hadde en egen facebookgruppe. Det var noe jentene hadde ordnet, jeg vet ikke om noen av lærerne visste om den en gang. Der var det ingen hemninger. De kjørte på i et ett sett, fra morgen til kveld, bilder, videoer, vitser. ”Se, så møkkete!” (24 likes) ”Tenner som ei ku.” (27 likes) ”Med de leppene kommer du til å drukne ved vannkrana” (23 likes) Svar: ”La henne drukne.” (24 likes) En morgen sto denne vitsen på veggen min: ”Hvorfor lukter det sånn av negre? For da kan blinde også hate dem.”
29 likes fikk den vitsen. 29 elever som skrev under med fullt navn.
Heller ikke da våknet noen av de voksne.
«En skulle ikke tro Agnar Lirhus har gjort annet enn å skrive ungdomsromaner (…) Bunnsolid ungdomsbokdebut (...) Boka vil temmelig sikkert slå an hos ungdommen, med sin høydramatiske handling og gode driv (…) en velmodulert, fint formulert fortelling om mobbing, om voksne som ser en annen vei når det blir ubehagelig, og om å mobilisere mot og håp når alt ser svart ut…» Terningkast 5!
Maya Troberg Djuve, DagbladetVed å fullføre kjøpet aksepterer jeg kjøpsvilkårene.
Tilgjengelig i 22 butikker
På nettlager. Sendes innen 1-3 virkedager.
Ved å fullføre kjøpet aksepterer du kjøpsvilkårene.
