Kari Stai si nye bok om tiåringen Juri utforskar på ein god måte grensene mellom individualitet og fellesskap. ... Som heilskap er Flokken fin lesing, og boka opplevest, paradoksalt nok, som ganske heilskapleg, trass i den episodiske forma. Det er fordi forteljingane på ulike vis seier noko om det å vere ein, særleg det å være Juri, og det å vere fleire: Kven er flokken vår, og må flokken vere stor? Kva skjer om vi ikkje har ein flokk? Korleis kan vi hjelpe kvarandre til å kjenne oss mindre åleine?

Boka er fortald på ein veldig fin måte. Det er som om det er henta frå eit ekte liv ... Boka er så bra at eg kjem ikkje på noko som kunne gjort ho betre.

Det er forfriskande å lesa tekstar for born som i så stor grad handlar om kjensler, men som let det vera heilt opp til borna sjølve å finna ut av kva kjensler det er snakk om, og kvifor dei oppstår. Her er det få spor av diagnostisering eller forklaringar eller rettleiinga som definerer opplevingane for lesaren. Det er ein open og utforskande tekst, som tek borna sine analyseverktøy på alvor.

I ei ideell verd får alle barn mellom 9 og 13 år lese denne boka saman med ein trygg vaksen. Flokken gir unik inspirasjon for samtalar med barn som er i ferd med å verte ungdom ... Det er lett å lese boka, og vanskeleg å ikkje la innhaldet sive inn i kroppen ... Her finst situasjonar som alle barn kan kjenne seg igjen i, som når Juri lurer på om han er ein del av flokken. Og så finst det situasjonar som dei færraste barn har opplevd, men som dei kan filosofere over, og lære meir om andre menneske av.

«Flokken» gjer godt for alle vanlege og uvanlege barn. ... Eg tenker det er ein fin ting, at det går an å skriva bøker om barn som lever i rommet av eigne og andre sine kjensler, og som strekk fantasien sin ut mot slikt som gjer livet nærmast som magisk, fortrolla. ... For alle vanlege og uvanlege barn, bråkebøtter som kjenslemenneske, vil ein dose Juri gjera godt.