"Det handlar mykje om syskenkjærleik, men også sjalusi - dei var glade i den same guten. Eli Anne synst ho har mykje å be Amalie tilgje, og forfattaren teiknar vakre, truverdige portrett av båe to. Dei er jenter i tenåra, og forfattaren greier med enkle grep å få dei til å hange psykologisk i hop. Det er godt gjort [...] Språkleg er Walgermo som i tidlegare bøker svært stødig, spesielt vil eg trekke fram at han har ei eiga evne til å seie mykje med få, velvalde ord."
