Den sjette boka i serien om den ukuelige kelterprinsessen Olwyn – fra en tid da jenter egentlig ikke hadde noe de skulle ha sagt. – Hva er dette, skrek Olwyn rasende. – Hvem er dere som våger å legge hånd på meg i min manns hus? – Ti. Keltertøs, bjeffet den ene soldaten. – Vi kommer for å hente deg, for trollgjerningene dine. Du skal bringes til Canterbury og dømmes av bispekollegiet der. Den andre soldaten trakk frem en møkkete fille og rakte til han som snakket. – Dekk til øynene hennes, snerret han. – Ikke la henne sette trollblikket sitt i deg. Gjør hun det er du så godt som forgjort. Ebroin bet tenner så det knaket i kjeven. Han hadde intet annet valg enn å se maktesløs på mens Olwyn ble blindet og ført ut av rommet. De to som sto over ham med dragne sverd ville ikke nøle med å hogge ham ned, og selv i raseriet og redselen så han klart at død kunne han ikke hjelpe henne. Olwyn ble slept nedenunder og ut på gårsdplassen.