Plutselig skylte en iskald bølge av forståelse over meg.

Det var ikke oppsvulmede kroppsdeler jeg så, det var

muskler. Og jeg befant meg ikke ansikt til ansikt med et

lik. Hadde det bare vært så vel. Nei, det fryktelige ansiktet

foran meg tilhørte Skyggen, lederen for Marulkgjengen.

Og han var høyst levende.