Hvem var de fire unge kvinnene som Henrik Ibsen i løpet av ti år – fra 1889 til 1899 – ble heftig forelsket og dypt engasjert i? Han kalte dem sine «prinsesser», og forholdet til den ene ble avløst av forholdet til en ny. De het Emilie Bardach, Helene Raff, Hildur Andersen og Rosa von Fitinghoff, og kom fra fire store byer i Europa: Wien, München, Kristiania og Stockholm.

Den aldrende Ibsen var på 1890-tallet en slags superstjerne innen kunst- og teaterverdenen; han var berømt, rik og fetert, og dessuten kjent som en stor forkjemper for kvinners frihet og selvstendighet. De unge kvinnene falt for Ibsen, og brevvekslingen og dagbøkene deres dokumenterer sterke historier om begjær og makt, men også om dikterens kyniske behov for nye erfaringer med kvinner, i kunstens tjeneste. Kvinnenes liv kom til å endre seg dramatisk etter møtet med kunstneren.

Ibsen-forsker Astrid Sæther har lest kvinnenes livshistorier fra deres vinkel og satt dem inn i samtiden. Hun tar et oppgjør med tidligere Ibsen-biografer som har tegnet bilder av kvinnene som alt fra rovdyr og fristerinner til opphøyde muser. Denne boken forteller en annen historie.