Når de gamle spartanere dro i krig valgte de først å ofre til poesiens gud, deretter til krigens. Rekkefølgen var ikke tilfeldig. De visste at store poeter, i sin fortolkning av den kommende krigen, kunne avgjøre om det ble en seier eller et nederlag - at sangen om krigen kunne bli viktigere enn slagets utfall. Kunst, kultur, religion og politikk er fasetter av de samme menneskelige bestrebelser, og de virker i form av et vekselspill. Det dreier seg om fortolkning, identitet, forførelse og dermed om makt til å definere, styre og kontrollere. Kunst, kultur og religion har gjennom historien vært maktens lydige tjenere, med få unntak. Presteskapet var lenge de viktigste ideologiprodusentene. Etter at de etablerte religionenes svekkelse i Vesten, har denne oppgaven blitt overført til intellektuelle og kunstnere, de fleste på en eller annen måte avhengige av makthaverne. Den interessante kunsten har oppstått i spenningsfeltet mellom makthaveres vilje og kunstneres ønske om frihet til innovasjon. I det 20 århundre har kunstnere kjempet for å bli fri fra den politiske makten. De lyktes et stykke på vei, bare for å oppleve at makten mistet interesse for kunst og for selv å bli underlagt et anonymt byråkrati. Resultatet er at det dynamiske spenningsforholdet mellom kunst og makt, kunst og samfunn og kunst og publikum ble brutt. Vi har fått maktesløs kunst som ikke tas i betraktning der beslutninger tas, en utvikling som må lede til en politisk populisme som er fremmed overfor ideen om at kultur utgjør en forutsetning for det gode samfunn.