«Den opplyste, men uanstrengte samtalen med vestens litterære og filosofiske klassikere er et av Hagerups fremste kjennetegn; antakelig finnes det ingen norsk forfatter som bærer sin lærdhet med en slik letthet, hvor et Olaf Bull-dikt eller en etymologisk redegjørelse for ordet «ferie» virker like naturlig som samtalen om helgens fotballresultater en mandag formiddag på lærerværelset.»

«Hagerup er svært belest, men hva mer er: Han har intellektuelt og emosjonelt konsumert det han har lest. Denne spenstige merforståelsen og viljen til aldri å ta forståelse av en tekst for gitt, akkumuleres i setning for setning og fører til stadige om møbleringer av skribentens tidligere standpunkt.»

«Og nettopp heri ligger mye av bokens tiltrekningskraft: evnen til å åpne opp det kritiske perspektivet, slik at det umiddelbart synes innenfor rekkevidde også for leseren. Hagerups innvendinger er så overbevisende at jeg får følelsen av at gjendrivelsen bare besto i å sitere noen verselinjer fra en tilfeldig valgt strofe. Men det stopper ikke der: Han skjenker meg også den mildt berusende følelsen av å være på lik fot med det overdådige biblioteket som essayene er en refleksjon over.»

«Tonen og de drøftende innsiktene, de hagerupske vendingene gir skyhøyt nivå. Her er ingenting forhastet, men må vi vente like lenge til neste gang?»

«Man kunne med et gammelmodig ord kalle Henning Hagerup en skjønnånd, en skapning vanskelig å forestille seg i skikongeriket Norge. Og dessuten en betegnelse som forfatteren kanskje ville betrakte som utidig jålete. Fordi Henning Hagerup byr på så mye mer enn skarpe, analytiske lesninger av poesi og prosa: Her er alltid kritiske sideblikk på verden og Europas manglende fortreffelighet, og som nevnt også personlige bekjennelser om barnlige gleder som stadig hjemsøker den middelaldrende essayisten

Hagerup er en fremragende diktleser. Hans kunnskaper om språk og dikt er enorme, han kjenner lyrikk fra fjern og nær, i fortid ikke mindre enn i samtid; og han skriver om lyrikk med edel lærdom og finsiktet språklig sensitivitet.»

«Tenksomt og fascinerende»

Fredrik Wandrup, Dagbladet

«Hagerup er filologen som er opptatt av språklige detaljer og assosiasjonsmuligheter fra setningsnivå til ordnivå; han er kritikeren som vurderer og feller klare dommer hvis ord og setninger i poesi og diktning har gått seg vill; og han er den spørrende essayisten som tenker på egen hånd og gjerne skriver et ekstra avsnitt, sogar et nytt kapittel og et helt nytt essay som haleheng og kommentar til det første hvis han finner grunn til å korrigere seg selv.»

Atle Christiansen, Aftenposten

«Hva er Henning Hagerups typiske strategi eller holdning som essayist? At han tenker seg om, selvsagt. Men det er ikke kunnskap og tenkning alene som gjør tekstene hans så gode. Det er evnen til å leve seg inn i det han leser. Hagerup skriver ikke objektive presentasjoner, men formidler sine personlig erkjente oppfatninger av poesi og diktning.»

Atle Christiansen, Aftenposten