Gunnar Knudsen (1848–1928) var en svært sentral politiker som la grunnlaget for det moderne Norge, men som likevel mange har glemt. Han representerte Venstre i en tid da dette partiet var det statsbærende i norsk politikk.

Gjennom nesten ti år som statsminister tidlig på 1900-tallet ledet Knudsen Norge i en turbulent, til dels revolusjonær periode, hvor han også maktet å holde landet utenfor første verdenskrig. Vi kan i stor grad takke ham for utviklingen mot det velferdssamfunnet vi har i dag med gode sosiale ordninger og et ordnet arbeidsliv. Han innførte konsesjonslovene med hjemfallsretten, åttetimersdagen, og også de epokegjørende Castbergske barnelover kom i hans tid som statsminister. Knudsens konsesjonslovgivning baserte seg på at «naturherlighetene» var fellesskapets verdier og ga inspirasjon til hvordan vi organiserte oss da vi ble en oljenasjon.

I Statsmannen Gunnar Knudsen får vi et nyansert bilde av en steil men visjonær leder – en pragmatisk politiker med sterk vilje, men også et godhjertet menneske som mange kunne takke for at de fikk et bedre liv. Kanskje ikke så rart at han ble den første statsministeren her i landet som bare ble kalt med fornavn, Gunnar.