En del mennesker har opplevd å bli ekskludert fra det vanlige utdanningssystemet. I etterkrigstidas Norge ble enkelte elever klassifiserte som for lavtstående til å ha nytte av skolegang. Elever fra øyer og småsteder, by som land, fra for eksempel Finnmark fylke, ble sendt sørover på store sentralinstitusjoner som Emma Hjorts Hjem og Klæbu Pleiehjem. Her vokste de opp, her ble de voksne, og noen av dem vendte aldri tilbake til sine hjemplasser. Andre igjen ble sendt fra institusjon til institusjon, helt til de som gamle endte opp i nok en institusjon i det fylket de kom fra. Vi får del i historiene til tre av dem som opplevde sin oppvekst som en av .de ekskluderte.. Deres livshistorier er fortalt av dem selv . til forfatteren. Boka handler om en ganske nær skolehistorie, men før integreringen og inkluderingens tidsalder. Vi møter Ole, Per og Hans som tilhører den generasjonen der IQ-testing, diagnoser og kategoriseringer avgjorde hvilken utdanning og skolegang barn og unge fikk. Boka gir også innblikk i det metodologiske arbeidet som ligger til grunn for å intervjue voksne som tidligere er blitt klassifisert som .psykisk utviklingshemmede.. Den kan i tillegg framstå som et innlegg i debatten om klassifiseringens makt.