Fisken er en felles ressurs. Fiskerinæringen er en av våre eldste næringer. Fisken har vært eksportvare i over 1000 år. Fisken har sørget for arbeid og slit, for mat og velferd. Næringen er fortsatt i endring, og den har blitt mer moden: subsidiefri, eksportrettet og teknologisk avansert. Men betyr dette også færre fiskere, færre ansatte i industrien og færre bosatte i de typiske fiskerikommunene? Med fiskeri-formuene på færre hender, og færre hender i arbeid, er det mange som stiller spørsmål ved legitimiteten i dagens fiskeripolitikk. I denne boken har et knippe forskere tilknyttet Nofima skissert de store linjene i fiskerinæringens utvikling, men samtidig dykket langt nok ned i både torskenæringen og politikken til å forstå hvordan næringen og kystsamfunnene formes. Tittelen Fisken og folket spiller på nettopp denne sammenhengen mellom utviklingen i næringen, fiskeripolitikken og utviklingen i befolkning og sysselsetting. Som samfunnsfundament står torsken i en særstilling. Torsken er økonomisk sett det viktigste fiskeslaget i norsk villfisknæring, og det fiskeslaget som bidrar mest til verdiskaping på land. Men blir torsken, eller fisk generelt, tillagt en større rolle enn den kan fylle? Er det mulig å drive en moderne, globalt konkurransedyktig matvareindustri i Norge, med norsk lønns- og kostnadsnivå, og samtidig være en garantist for sysselsetting og bosetting langs hele kysten? «Skuld Torsken oss feyle, hvad havde vi da», spurte Petter Dass. Det var egentlig veldig godt spurt. Boken er utgitt i samarbeid med Nofirma