Skolen framstår som et system der sentrale aktører i større eller mindre grad er tilskuere til utviklingen i skolen. Læreren styres mer enn styrer, noe som både skyldes ytre forhold og ikke minst indre forhold knyttet til skolestrukturen selv. Elevene opplever langt på vei et skoledemokrati som preges av uklare forventninger, noe som lett kan innebære hjelpeløshet. Foreldrene er tilskuer fordi de ofte opplever skolens språk og kultur som lukket og uforståelig. Boka viser at tilskuerposisjonen ikke er naturgitt. Her drøftes begrepene skoledemokrati, inkludering og tilpasset opplæring. Tilskuerposisjonen er kulturelt bestemt. Ved å endre skolestrukturen, vil vi også kunne utvikle oss i retning av økt deltakelse fra både lærere, elever og foreldre. Det er betingelsene for denne deltakelsen boka tar opp til drøfting.