Den skammen jeg ikke har klart å kvitte meg med, ligger i begjæret mitt ... Det begjæret som ble vekket i meg som 5-6 åring. Det enorme begjæret det tok meg flere år å stagge, det begjæret som gjorde at jeg oppsøkte det igjen og igjen, for jeg ble aldri bedt om å holde kjeft ... Det var ingen tvang eller trusler i forhold til det hele. Og ett sted inne i meg misunner jeg dem som "bare" har blitt utsatt for vold, for der oppleves skyldspørsmålet som så åpenbart, mens i mitt tilfelle kjennes det ikke åpenbart ut. Dette kunne vært en roman. Det er ikke det. Dette er historien min, en historie om hvordan man tilpasser seg. Og overlever.