Selv om Linge Haalands poesi har konseptuelle trekk, og ikke alltid er «enkel» å forstå, blir opplevelsen av å være i disse diktenes verden aldri utmattende. Debuten og årets dikt åpner, med sin billedtetthet, for kompleks diktanalyse. Men de lar seg også lese på et sanselig, livsnært plan.

Linge Haaland har skrevet en imponerende bok, som først og fremst imponerer med sine gode enkeltdikt, som på en organisk måte fremstår som en helhet. Det er en genuin lyrisk tenkning i denne boken, om hva det vil si å være menneske og om hvor grensene går mellom det menneskelige og det ikke-menneskelige.

Silje Linge Haalands økokritiske dikt er breddfulle av friske bilder, med en prøvende, uærbødig språksans. (…) Klimatrusselen er eksistensiell i en slik grad at det blir naturlig for mennesket å se seg selv både som den fasteste og den løseste delen av verden. Selv i sine minste bestanddeler, tynne løv som løfter seg fra bakken, er Silje Linge Haalands dikt verdt å vende tilbake til.

"Den løseste delen av verden" er en stimulerende bok å lese; full av uventede perspektiver og blikk (bokstavelig talt), ført i et overraskende språk som dyrker frem en ytterst sansende og tenkende holdning overfor vår største eksistensielle utfordring.

(...) ei diktbok som står utmerkt godt på eigne bein. (...) Naturen er utsett, sanseleg og sjølv sansande, slik naturen kan framstillast i økopoetisk litteratur. Men Haaland følgjer ikkje noko førehandsbestemt program, dikta sjølv tenkjer og sansar, grip og held.