Diktene i Det fremkalte det, Yngve Pedersens andre samling, utfolder seg i grenseoppgangen mellom det indre og det ytre, mellom «hodet» og «det hodeløse», et «det» og et «du» ? uavklarte forhold som her synes å ha en eksistensiell så vel som intellektuell dimensjon. Yngve Pedersens diktning er preget av språklig oppfinnsomhet, en usedvanlig åpen og utprøvende holdning og, ikke minst, av en egen musikk.