"Det er ei vill bok. Den er på 93 sider. Den er eggende. Opprørende. Forklarende. Kompliserende. Forvirrende. Og så utsøkt elegant og frigjørende for et søkende sinn at den fortjener mange lesere."

Emil Otto Syvertsen, Fædrelandsvennen

"en dypt fascinerende bruk av historien, som koples til det hjemlige og kjente på en spennende og givende måte. (...) Mer enn en sannhet fra historien, virker mange av diktene i «Devon» som meditasjoner, som utgangspunkt for å tenke over det vi kjenner som historie. Dikteren bygger nærmest sin egen mytologi, med en slags total innlevelse"

Espen Grønlie, Dagbladet

"Nils Chr. Moe-Repstad er ei særprega skriftrøyst i norsk samtidspoesi. Dikta etablerar sjokkarta samband gjennom veldige rom- og tidsspenn. (…) Moe-Repstads essayistiske dikt gir rom for lesaren, men dette rommet blir mykje større om lesaren er merksam og freistar følgje vendingane og dreiingane, som lyser opp uventa samband. Merksemd er heller ikkje nok. Det finst ein rest: 'Det vakreste blir igjen i analysen'."

"Diktene samler på vitenskapelige fakta, filosofiske ideer og finurlige livsanskuelser, de syr sammen geologi og biologi, og de broderer vakre mønstre over brokker av kollektiv og personlig historie."

"Diktsamlinga Devon opnar seg meir og meir for meg ved ny og ny lesing, og dét er eit sikert teikn på sann dikting."

"Vi presenteres for en lang rekke referanser, stemningen er høystemt og melankolsk, og diktene er utpreget analytiske og filosofiske.(...) 'Gjennom kunnskap til skjønnhet' synes å være det førende motivet i Devon. Å komme ut på andre siden av kunnskapen. Denne bevegelsen er noe vi som lesere også dras med på. Den analytiske og referanserike overflaten krakelerer gradvis, etter hvert som leseren underlegger seg den samme selv-dekonstruksjonen som diktene gjennomgår."

"Om Nils Chr. Moe-Repstad skriver økonomisk, tett og meningsladet, er han en generøs poet som deler sine innsikter, ofte hardt tilkjempede, med leseren. Han sløser ikke med ordene, men kan være imøtekommende og endatil humoristisk. (...) Moe-Repstads dikt har åpenbart essayistiske drag, og nettopp det gjør det spennende å lese dem; man oppdager alltid noe man ikke før har visst om, man lærer noe nytt, man ser sammenhenger man ikke før har sett."