Viljas underleppe skalv. Hun kjempet mot gråten, men redselen for den fremmede kvinnen i sofaen tok overhånd. Tapperheten og motet brast, hun bråsnudde og flyktet inn på soverommet og opp i sengen mens hun hikstet av gråt. Hun klemte hardt rundt dukken sin og ventet til gråten stilnet, så trakk hun teppet over hodet så ikke moren skulle høre henne og ba en hviskende bønn til Gud. – Kjære Gud … vær så snill … gjør mamma snill igjen. Ikke la henne drikke så mye vin. La henne aldri drikke mer. Og la oss reise herfra. Kjære gud … vær så snill, la oss reise hjem. Til tante Mille …