Dette er Sven Kærup Bjørneboes tredje «skilderi» fra hans fiksjonaliserte skjærgårdssamfunn Storøy etter Skjærgårdsfolk og Skjærgårdsmesse. Denne skildringen er formidlet i en klagesang full av humor, satire og selvironi. I veven av betraktninger over øyas små og store tildragelser kan vi lese om hvordan presten trekker et bibelsk esel inn i kirken på palmesøndag, om tyskeren som tilbyr sjamankurs for åndelig søkende kvinner, og hvordan en Senterpartimann blir tilhenger av Fremskrittspartiet. Øyboernes livsform og skjærgårdens kulturlandskap endrer seg, men også fortelleren er under forandring i møtet med egen alderdom. Gjensyn og klage byr på en sjelden blanding av det burleske og det lyriske, av ironi og sødme, av stor skrivekunst.