Celia er om bord på skipet Harmoni, og hun gleder seg til å se Bergen igjen. Hun blir forskrekket når skipet skifter kurs, og hun skjønner at de er på vei til Hop. På bryggen er det ingen som tar imot henne. Da hun kommer frem, byr husholdersken på vin, og det hun sier, får blodet til å fryse til is i Celias årer.

«Nå?» kom det fra kvinnen. Hun smilte usikkert. «Vi prøver ikke å forgifte Dem.»

«På Alvøen får ingen lov til å drikke noe som gir rus,» mumlet Celia, og følte seg utilpass.

Fru Pedersen lo. «Vel, her er det ingen som ser Dem.»

Hun la vekt på ordet her, og med ett var det som om skrevne bokstaver dannet ord foran Celias indre blikk.

Jeg ser deg, sto det i Celias salmebok.

Et lite øyeblikk var det som om hun frøs fast. Her var hun alene. Uten sin familie, uten tjenestefolk og verksfolk.