I 1990-årene var «det svarte tiåret» i Algerie, da landet ble sønderrevet av en blodig borgerkrig. Islamistiske grupperinger myrdet og terroriserte befolkningen, og regjeringsstyrkenes brutale respons var tilsynelatende ute av stand til å stanse dem. Man anslår at opp mot to hundre tusen mennesker ble drept, mange på bestialsk vis.

Dette er det dystre bakteppet for Kamel Daouds roman Hurier, vinner av den prestisjetunge franske Goncourt-prisen for 2024.

Nyttårsaften 1999 var jentungen Aube fem år, og familien ble offer for et av islamistenes grusomme angrep. Kun moren og barnet overlevde, men Aube ble merket for livet da angriperne forsøkte å skjære over strupen hennes. Hun fikk ødelagt stemmebåndene og ble dømt til å leve med arret etter et 17 cm langt knivsnitt, som et grotesk «smil» under munnen.

20 år senere er Aube fremdeles stemmeløs. Hun er også gravid, og siden hun ikke kan snakke, henvender hun seg til sin ufødte datter – og til leseren – med beretningen om det fryktelige som skjedde. «Jeg bærer på historien om en hel krig, skåret inn i huden min siden jeg var liten.» Den ordløse monologen til datteren skyldes ikke bare at stemmebåndene er ødelagt. I tillegg har myndighetene gjort det straffbart å omtale grusomhetene, i et forsøk på å skape nasjonal «forsoning»

Men stumme Aube nekter å tie om det som skjedde, nekter å glemme, samtidig som hun tviler på om hun skal beholde barnet: Har man rett til å gi liv når man nesten er blitt fratatt det selv? På jakt etter svar bestemmer Aube seg for å oppsøke landsbyen der alt begynte – der hun ble født og der skitne menn kom med kniver om natten for å drepe. Kanskje kan de døde gi henne svar?

Hurier. Romanens tittel spiller på jomfruene som ifølge islamsk mytologi vil holde de troende med selskap i paradis. Selv kommenterer forfatteren begrepet slik: «For meg er det den mest tragiske sammenstillingen – håpe på kvinner i paradis ved å la dem leve et helvete på jord.»

Hurier er likevel ingen tungt fordøyelig idéroman. Den bekmørke livshistorien til Aube er nettopp det, en livshistorie, og livet forutsetter alltid lys. Og det er romanen paradoksalt nok full av, blant annet fordi selv en liten glo skinner skarpt i mørket, mye klarere enn i fullt dagslys. Slik trenger også lyset inn i Daouds beretning – gjennom hans rene, nennsomme prosa, hans evne til å fortelle vakkert og besnærende om det heslige og frastøtende.