Frants elsker virkelig sin Ellen. Vissheten om at hun venter på ham der hjemme i Kongsberg, gjør at han holder ut de harde studiene i København. Og endelig møtes de igjen. «Elskede Ellen! Jeg skrev så fort jeg kunne. Nå kan jeg holde mitt løfte,» sa han ømt. «Jeg har ikke fått noen brev,» sa hun. Tårene begynte å renne nedover kinnene.