"skriket er et sverd sylskarpt som fektes mot meg skriket er tjukt en tjukk tåke over hjernen min" Hva skjer med jeg-følelsen i møte med noe så rått og nytt og nådeløst som det et spedbarn er? I langdiktet "Nattnød" skriver Aina Villanger frem et jegets ingenmannsland. Språket veksler mellom det utforskende, eksistensfilosofiske og teoretiserende, og det umiddelbart sansende og brutale. I denne vekslingen befinner også jeget seg: Den tenkende, analyserende bevisstheten fortrenges av den dyriske, desperate, mørkredde, men dukker opp igjen, gis dagens lys, i en bølgende, viljeløs og nødvendt omsorgstilstand.