«Substantivet kom før verbet,» skriver Tone Hødnebø i et dikt, og forsøker å huske hvordan språket tar styringen over bevisstheten. Diktene kan leses som en kampsone mellom det vi erfarer umiddelbart, og det vi forsøker å forklare eller fortelle til noen andre enn oss selv. Sentrale motiver som går igjen, er knyttet til hvordan vi speiler oss i omgivelsene og omvendt - og hvordan vi kan vite om det vi ser og hører, er sant. Noe er for bestandig, og noe er flyktige historier. Men hva skjer når man husker feil, kronologien byttes om på, og diktene skrives baklengs? Et annet spørsmål er om det er mest overflod av setninger eller tall. I disse diktene skriver Hødnebø fram en personlig erkjennelse av at det som er mistet eller glemt, finnes langt inne i mørket.