"Det er i det dypt menneskelige, ikke minst i samspillet mellom Ulf og Berit, at Ambjørnsens bok virkelig griper sin leser"

Tone Velldal, VG

"Opp Oridongo er en bok som ber godt for seg om en fortsettelse. Og det bør den få, for den viser en forfatter med teft og kløkt og alle klørne intakt."

Pål Gerhard Olsen, Bergens Tidende

"Opp Oridongo har blitt en sjeldent god leseropplevelse. Jeg må år tilbake for å finne en bok som i tilsvarende grad har gått inn i marg og bein. Enkelte kapitler er så rike på innhold at de nesten kunne fungert som selvstendige noveller. Det er sider her som jeg umiddelbart må lese fra toppen av igjen da jeg ferdig med dem, ikke fordi jeg har gått glipp av noe, men fordi jeg vil ha opplevelsen en gang til."

"Mye virker uskarpt, usikkert, usagt. For Ingvar Ambjørnsen eier novellistens sans for undertekst, krimforfatterens blikk for uavklart spenning, og har skrevet en godt avstemt, gåtefull kvalitetsroman."

"Mi meining er, at Ingvar Ambjørnsen aldri har skrive ein betre roman, og eg kjem verkeleg til å følgje spent med i forfattarskapen hans framover."

"Ingvar Ambjørnsen har skapt en velkomponert, inciterende roman som inviterer til undring og funderinger. Fremfor alt over hva som egentlig ligger inne i sjelskrokene til en skikkelse man neppe kan unngå å bli fascinert av. Vi skulle gjerne ha visst mer. Men det kan jo komme."

Svein Johs Ottesen, Aftenposten

"Romanen er dyster, men omhandler mer enn håpløshet og tragedie. For eksempel sårbarhet og styrke. En språklig og stilistisk fulltreffer. Humor? Beksvart."

"Til tider tar Ambjørnsen leseren med under huden på den stakkarslige Ulf med så stor overbevisning at det er en skrekkblandet fryd. Den triste forløselsen hovedpersonen føler av å skulke sine plikter, av å gi fullstendig opp, føles ekte og troverdig. (...) Ambjørnsen krever her en del oppmerksomhet og toleranse, og må sies å ha gjort seg fortjent til det."

(...) likte det fordi Ambjørnsens mestring av stemninger og miljø med enkle men subtile midler i blant er helt fullkommen – jeg stusset fordi jeg var usikker på om han klarte å fylle hele det rommet fortellingen åpnet opp. Det viktigste her er at denne undringen forsvant ettersom teksten tar tak i sitt eget revir og drar leseren med."

Leif Ekle, NRK