Lovise har alltid ønsket å bli lærerinne, men Johan er på ingen måte støttende.

«Du er viktig her òg, Lovise. Du har to unger som trenger deg, et hus som må holdes i orden, og … og je trenger deg, je òg.»

Det ble helt stille. Lovise gnikket hardt på en flekk hun for lengst hadde fått bort.

«Syns du itte at du har havna på rett plass her, da?»

«Jo, Johan.» Hun snudde seg og så på ham gjennom sløret av tårer. «Det er klart je syns det. Men er det så feil å ønske å gjøre noe … mer i tillegg?»

«Nei, det er vel itte det,» sa han, uten at det så ut som om han mente det.