For Hamsun var nazismen og antisemittismen bare utenverker i hans litterære univers, utenverker som riktignok fylte ham døgnet rundt når han som gammel ikke greide å dikte lenger. Det som betydde mest i hans lange liv, bensinen på bålet, var driften mot kunsten, mot rusen, skriverusen, den rette skjelven - og med det pengene som fulgte suksessen. Men pengene var kun middelet, måleverdien på suksess, det var den amerikanske lærdommen til forfatteren og dikteren Hamsun. Å klatre over andre i kampen for pengene var altså ikke bare ren drift, det var plikt. Og i bunnen lå livsdriften etter anseelse, og det var noe mer enn banal berømmelse. Anseelse - løfte seg opp fra mislykketheten, fattigdom og fortapelse. Den som har kjent lukten av rennesteinen eller fattigdommen, glemmer det aldri. Å tape anseelse, tape ansikt er verre enn den verste død. For vertikalstreberen Hamsun ble det hans skjebne, livskamp. Å gjøre ham til en gåte, er bare å forkludre ting som ligger åpent i dagen.