«En plutselig eksplosivitet lurer like under overflaten (…) Marina Tsvetajevas dikt er intense utforskninger av lidenskap og tap.»

«[Hos Tsvetajeva] imponerer de gjennomkomponerte, fyndige linjene med rytmer og utallige halvrim, og imponerer desto mer ved at de likevel oppleves som rå, kanskje nettopp fordi formen er så ukonvensjonell og gjennomarbeidet. (…) Hos Haugane lever [Tsvetajeva] i beste velgående, ikke som et avsluttet poetisk kapittel, men kanskje starten på ny og varig innflytelse.»

«Temperamentet er kanskje noe av det første man legger merke til under lesningen, ikke minst er tekstene fulle av følelsesmettet tegnsetting. Særlig Sluttens dikt farer fram med vilje og snert, stilen er pratsom og effektiv samtidig, og tonen er både inderlig og selvkommenterende. I møte med diktets rytmiske framdrift får man et inntrykk av en poet som besitter like deler vilterhet og formkontroll. (…) Det brusende blodet disse diktene ble skrevet med, flyter fortsatt varmt og levende i denne gjendiktningen.»