« sju forskjellige og fantastiske historier ... ingen av dem er dårlige, alle er gode, noen fremragende. Ingvar Ambjørnsen tegner sine landskap og sine mennesker med en suveren strek. Han har stålkontroll på sine litterære virkemidler og det er lett å bli forført som leser.»

Jan Øyvind Helgesen, Nettavisen

«Makeløs»

«Ingvar Ambjørnsen avsluttet sitt svulmende forfatterskap med et knøttlite mesterverk. .... i novellesamlingene er han en sann mester. At han på kanten av stupet leverer sin aller beste samling, lansert få dager etter hans siste sukk, er en begivenhet som sikrer billetten opp til Monte Parnassos.»

Jon Rognlien, Dagbladet

«Noveller i spenn fra melankoli til mørke, med små glimt av humor. ... Ingvar Ambjørnsen blir gjerne kalt outsidernes forfatter; og det var han jo. Men mange av oss er outsidere, og vi fant oss svært godt til rette i hans helt spesielle og gjennomført elegante prosa der melankoli, dyp menneskekunnskap og en herlig underliggende humor var gjennomgangstonen. Nå er siste Ambjørnsen-linje lest, men det meste tåler å bli lest igjen.»

Ole Jacob Hoel, Adresseavisen

«Ingvar Ambjørnsen skriv usentimentalt om det det ikkje finst ord for.» «Det høyrest dystert ut, men det dystre blir heile vegen balansert mot noko magisk og mystisk.» «...eit verdig punktum for eit stort forfattarskap»

«... en formfullendt avslutning.» «... et nærmest perfekt punktum for hans nesten femti år som forfatter.» «... når Ambjørnsen er god, kan han være nærmest rystende.»

«Det er ikke bare tittelen som er nydelig i Ambjørnsens siste bok. ... en stram og kraftfull samling med syv noveller som viser Ambjørnsens elegante og lekne språkarbeid og kloke vidd til fulle. ... Nydelig, rett og slett.»

Mari Grydeland, Aftenposten

«Denne siste novellen setter et verdig punktum for Ambjørnsens mangslungne forfatterskap.»

Knut Hoem, NRK

«Ingvar Ambjørnsen avslutter som novellemesteren. Det antydende, det latente, de dunkle anelsene og det krypende mørket preger disse sju novellene til Ingvar Ambjørnsen. Fortellinger som er skarpe som lut og ømme som kjærtegn.»