Hazel er 17 år, og kommer aldri til å bli frisk igjen. Det har hun visst siden den dagen hun fikk kreftdiagnosen. I tre år har legene behandlet henne. I tre år har hun levd med dødsdommen. Hazel og Augustus møtes i en støttegruppe for kreftsyk ungdom. Begge har vært syke lenge, men nekter å være den tapre kreftpasienten som heroisk kjemper mot sykdommen med umenneskelige krefter og som aldri klager eller slutter å smile. Nei. De vet begge at de har hatt maks uflaks og at sjansen er stor for at de dør unge er stor. Kreft er noe dritt. Men de liker hverandre. Etter hvert mer og mer. Og langsomt og forsiktig nærmer de seg - så forsiktig som det kan bli når én har et kunstig bein og den andre går rundt med en oksygentank på slep og en slange inn i nesa.