Fra det øyeblikket Thomas våkner i heisen kan han ikke huske noe annet enn fornavnet sitt. Han har ingen minner om foreldrene, hjemmet, eller hvordan han kom seg dit han er. Hukommelsen er tom.

Men han er ikke alene. Idet heisdørene åpnes, befinner Thomas seg brått omgitt av gutter som ønsker ham velkommen til Lysningen – et digert, åpent område omgitt av steinmurer.

I likhet med Thomas, aner ingen av lysningsboerne hvorfor og hvordan de havnet i Lysningen. Det eneste de vet er at steinportene ut til labyrinten som omgir dem åpnes hver morgen. At de blir stengt hver kveld. At det én gang i måneden kommer det en ny gutt med heisen. Og at

ingen vil bli igjen ute i labyrinten etter mørkets frembrudd.

Lysningsboerne hadde ventet seg Thomas’ ankomst. Men allerede dagen etter blir det sendt opp en jente i heisen – den aller første jenta som noen gang er kommet til Lysningen. Og enda mer overraskende er den beskjeden hun har med seg. Lysningsboerne har alltid trodd fullt og fast på at de skal klare å løse labyrintens gåte, at de skal klare å finne veien hjem … hvor enn nå det er. Men det er mer og mer som tyder på at labyrintens gåte er uløselig.

Dessuten er det noe ved jentas ankomst som får Thomas til å føle seg annerledes. Noe sier ham at han kanskje selv er den som har noen svar – hvis han bare klarer å gjenvinne de mørke hemmelighetene som er sperret inne i hans indre.