Anton Martin Schweigaard (1808-1870) var en av de mest sentrale menn i den norske embetsmannsstaten. Med basis i sitt professorat i juss, økonomi og statistikk var han Stortingets ledende politiker gjennom nesten tre tiår. Han hadde dermed ett grunnlag i embetsverket og ett grunnlag i sin folkevalgte posisjon, han var en virkelig professorpolitiker. Bokens forfattere kommer fra juss, økonomi, statistikk, idéhistorie og historie for å favne Schweigaards omfattende virkefelt. Gjennom dyptgående studier i hans vitenskap og politikk og sammenfattende vurderinger av hans arbeid og samfunnsmessige posisjon gir de et utdypet og mer nyansert bilde av Schweigaard enn tidligere. Utvalgte politiske standpunkter blir nøye gjennomgått og sett i forhold til hans vitenskapelige produksjon. Hans særlige moderniseringsstrategi blir fremhevet og paradokset i at han som særlig fikk skolegangen finansiert av en næringsdrivende mormor, var negativ til å styrke kvinners rettigheter i næringssammenheng. I et kapittel blir hans posisjon forsøkt samlet i begrepet autoritær liberalisme. Det fanger opp Schweigaards spesielle form for næringsliberalisme så vel som hans autoritære holdninger i de saker som den nye venstrebevegelsen med Johan Sverdrup i førersetet hevdet. Også hans egen vitenskapelige utvikling gjennom hans omdiskuterte forhold til romerretten blir sett i sammenheng med den politiske utvikling på Stortinget.