Den beste kunsten jeg har sett, er laget av meg selv. Den gjør meg kortpustet, ør, noen ganger blir jeg svimmel og må sette meg ned. Den er gjenkjennelig bare som korte glimt i en arbeidsprosess som ender i noe helt annet. Og når studioet er tomt og resultatet er ute i verden, har jeg nesten glemt disse korte øyeblikkene av noe nær genialt som dukket opp i prosessen. I "Uvilje" tar Vibeke Tandberg utgangspunkt i sin egen kunst og sine egne romaner. Tandberg reflekterer på en åpen, skarp og leken måte over arbeidsprosesser, fortolkningsproblemer, form og innhold i kunsten og litteraturen. Særlig interesserer hun seg for hvordan et verk fremstår for den som skaper det, før det kommer ut i verden, og for grensen mellom mening og ikke-mening, enten hun går i dialog med Samuel Beckett, Lille Trille, Maurice Blanchot eller Susan Sontag, spiller Wordfeud eller forsøker å finne ut av bruksanvisningen til huset hun bor i under et arbeidsopphold i Nikk. i Japan.