Hvordan møter man sorgen etter selvmord? Og hvordan kan man håndtere skylden, maktesløsheten, skammen og følelsen av å ikke ha gjort nok? Lars Petter Kjær mistet to sønner til selvmord i løpet av et halvt år. Her skriver han om sjokket etter at den ene gutten døde, og hvordan han ikke klarer å hjelpe tvillingbroren fra å gå til grunne sammen med sin bror. Tvillingene var tett knyttet til hverandre. De var begge to svært ressurssterke, men de hadde også høytfungerende autisme (Asperger). For dem kunne det være vanskelig å forstå egne og andres følelser og reaksjoner.

Kjær er utdannet psykolog og er en tilstedeværende far som tar aktivt del i barnas liv. Han er en grunnleggende optimist, og han er vant til å få ting gjort. Han ønsker å forstå sine barn, og legger til rette for at de skal ta del i livet, til aktivitet og ferie, gleder i hverdagen og muligheter for bedring. Men i møte med Elias' selvmord og Benjamins enorme tap, er det brått lite som nytter.

I denne boken har det verst tenkelige skjedd, men i møtet med en så total livskrise velger Kjær aktivt at livet må gå videre. Han skriver seg gjennom sorgen og pakker opp lag etter lag av barnas oppvekst, papparollen, sorgprosessen, maktesløsheten, og den destruktive desperasjonen han selv blir kastet ut i.