En av tingene jeg setter størst pris på ved Ingebrigtsens poesi, er nettopp denne viljen til – og den åpenbare gleden over – å bruke fantasien som ønskekvist. I diktningen er det mulig helhjertet å overgi seg til noe annet, å tro på noe, samtidig som man på et plan vet at dette noe kommer fra en selv.

Martin Ingebrigtsens andre bok er monstrøs, i ordets rette forstand . og ambisjonene skal ingen si noe på [.] boka er dypt givende å gi seg i kast med [.] dette er kanskje den rådende tanken i boka: at poesi ikke bare er noe avslutta, men en prosess, og a

Det er som man skjønner ingen humørløs reise i sine dikteriske riss Ingebrigtsen tar oss med på [.] han skriver heller ikke dikt som de man finner i en typisk fortellende norsk diktsamling. Bukk & Sigd er både underligere og mer ambisiøs.

Bukk & Sigd er en bok om skapelse og spøkelser, tap og trøst – om hvordan alt dette kan ta form i poesien ... Den poetiske modusen er ekspanderende, hvert dikt er konstant i bevegelse og endrer seg sammen med poetens egen holdning og forståelse av det han holder på med.

Bokas språk er suverent overlegent i sin uvørne lek med litterære metoder. Refleksjonene driver over uventede forståelseshorionter, inn i nye landskap. Diktets premiss synliggjøres i jakten på Bukk og Sigd, viltfabulerende, tidvis grotesk og barokk, allti

Fartein Horgar, Adresseavisen