KAV er et forsøk på å reise gravhaug over en far og en fars far, som begge døde brått. Fedrene etterlot seg en sprekk i kroppen til barnet de forlot, en sprekk fraværet trekker gjennom, generasjon etter generasjon.

Dikt-jeget henvender seg til den voksne faren som døde, og til det barnet han var da han mistet sin far i et uforklart forlis, et forlis som fortsetter å trekke etterkommerne ut på dypt vann, uten lys og sikt. Sorgen får hendene til å gripe om pensel og blyant i et forsøk på å feste fragmenter av liv til lerret og papir, fragmenter som ikke kan bli til en fortelling, ikke få en entydig form, en fast marg eller et punktum.