«Jeg kjenner ikke/ kjærlighetens forhold/ til sine harde handlinger,» skriver Erlend Wichne i et av de første diktene i sin nye diktsamling Og. Og det er verselinjer som fanger opp et par av de største av denne samlingens strømninger: det vi kaller kjærlighet, og det vi gjør i dens navn.

Det er en samling om bortføring og flukt. Om fisken i elva. Og øyet på himmelen. Det er en samling som krysser landegrenser. En samling som slåss mot tidas strøm. Det er menneske mot minner. Konflikt mot fred. Laks mot drone.