Snøværet sto nå som en hvit vegg rundt Elisa. Et øyeblikk trodde Elisa hun hørte ulv som hylte, men hun trøstet seg fort med at det nok bare var vinden. Likevel slapp ikke redselen taket. Hun måtte komme seg løs. Måtte komme seg videre..

Men hvordan? Hesten stampet panisk mot uværet og den dype snøen, men sleden rikket seg ikke. Tvert imot, det lot til at den bare kilte seg mer og mer fast jo mer hes­ten dro. Hun visste ikke hvem hun syntes mest synd på, hesten eller seg selv, da hun ga etter for gråten. Varme tårer rant nedover de kalde kinnene da hun skjønte at hun ikke hadde sjanse til å komme løs ved egen hjelp. Og hvor skulle hun finne andre til å hjelpe seg her oppe i ødemar­ken?