Heinrich von Kleist (1777-1811) er representant for den yngre romantikk i Tyskland. I liv som i diktning stred villsinn mot en fast disiplinfølelse, en mandig, praktisk virkelighetssans mot en romantisk overspenthet.

Han var utdannet offiser, men tok avskjed i 1799 for å studere. I stedet begynte han å skrive. Han engasjerte seg i krigen mot Napoleon på østerriksk side, men måtte til sin skuffelse se at Østerrike ble slått av Napoleon. Som følge av disse skuffelser ble Kleist besatt av en grenseløs livsforakt. En overspent venninne tok det løfte av ham at han skulle skyte henne. Han holdt ord og skjøt først henne og deretter seg selv, 34 år gammel.

Kleists skikkelser handler i en slags besettelse, og kommer slik i motsigelse med seg selv. Men nettopp motsigelsen gjør dem levende. Slik er det også med hovedpersonen i "Der Prinz von Homburg", Kleists siste og mest populære skuespill (1810): Fortapt i sin drøm om heroiske oppdrag og triumfer tenker ikke prinsen på at han i det kommende slaget ikke må angripe før han får ordre til det. Han ser det rette tidspunkt og handler etter sitt eget hode; han stormer ut og vinner seieren. Men disiplinen er brutt, og kurfyrsten dømmer ham til døden. Så viser det seg altså at overtrederen er kurfyrstens egen yndling, den unge prins. Prinsen trygler sine venner om å bli benådet. Men kurfyrsten beslutter å sette prins Fredrik på prøve: han skal få nåde, om han kan argumentere for at dommen ikke var fortjent.

Nå lar Kleist prinsen komme til seg selv. Han begynner på sitt brev, stanser, leser dommen om igjen. Og med ett ser han at den er rettferdig. Det skriver han. Alt settes igang for at han likevel skal bli benådet, men nå er prinsen blitt en annen; han innser nødvendigheten av å sette fellesskapets interesser foran enkeltindividets og forlanger å dømmes til døden. Først ved noen kunstgrep makter Kleist å la stykket ende lykkelig.

Boken er utkommet i Thorleif Dahls Kulturbibliotek.