Hvert dikt i denne boka skildrer et fotografi; ofte fra en anerkjent kunstner, men like gjerne amatørbilder. Ofte er de hentet fra hukommelsen, men hvor pålitelig er den? Poetens blikk går tett på bildene, hun skildrer sanselig og direkte og lar oss ane forholdene mellom det som er synlig og det som er skjult.

Her fins bilder av Francesca Woodman, den bemerkelsesverdige amerikanske fotografen som døde i en alder av 23 år, og av den franske mesteren Henri Cartier-Bresson som ble nesten 96 år. Hos begge finnes følelsen av menneskelig sårbarhet og at det haster med å få dokumentert nettopp dette motivet. Jane Evelyn Atwood er representert med sine bilder av kvinner i fengsel der ingenting haster. I tjekkiske Jitka Hanzlovas bilder av gjennomlyst skog oppheves tida, det gjør den også i Josef Sudeks bilder som er så klare at det hverdagslige blir mystisk. Fra amerikanske Gertrude Kasebier som var tidlig ute med å dokumentere moderskapet og idianernes skjebne, til palestinske Ahlam Shibli som viser krigen gjennom bilder av ansikter og tilsynelatende fredelige situasjoner, forestas ei ufullstendig og ukronologisk reise i fotografiets historie med stopp hos Eugène Atget, Karl Blossfeldt, Margrethe Mather, Dorothea Lange, Tina Modotti, Dora Maar, Bill Brandt, Robert Doisneau, Andrej Tarkovskjis, Letizia Battaglias, Martine Francks og Robert Adams.

Mange fortellinger blir flettet sammen i denne boka, spesielt fra kvinners liv. Snapshots fra poetens egen historie er blandet inn.Diktene kretser rundt tema som tid og hukommelse, kunst og dokumentasjon. Og hva med de bildene som ikke ble tatt, eller dem som ble manipulert og arrangert? En underliggende påstand er at dikt og fotografi er beslektet, at dikt er bilder tatt uten film i kameraet.