"Tiden er brådyp, den sikten man har som barn, strekker seg ikke langt. For meg var mine besteforeldres barndom utenfor rekkevidde, noe jeg ikke visste noe om - og for mine barn er det mine foreldres barndom som er utenfor rekkevidde! Deres oldeforeldre på Vestlandet, som jeg tilbrakte hver sommer hos, aner de ingenting om. Det hjelper ikke at jeg forteller om dem, de har ingenting å feste det til, menneskene fortellingen involverer, er døde og har vært det hele deres liv. Kjelleren med murveggene og det ofte våte gulvet med sluket som vannet rant ned i, de hvite stampene med haugen av skinnende røde ripsbær i, melkespannene, den vesle traktoren og alle de andre tingene som lyser i minnet mitt, sier dem ingenting, for det er innenfra verden lyses opp, det er innenfra tingenes og stedenes betydning kommer."

"Om sommeren" er fjerde og siste bind i en personlig encyklopedi om den nære virkeligheten, skrevet av en far til hans yngste datter. Han skriver om vannspredere og snegler, rips og tårer, om geitrams, sirkus, marihøner og krabbefiske. Men han skriver også en dagbok, der de små hendelsene i en families liv registreres mot en bakgrunn av alt det en sommer kan vekke til live av tanker, minner, lengsler, opplevelser av kunst og litteratur, i en intens jakt på meningsfylde i øyeblikkene som glir forbi. Her fortelles også, gjennom den innlevelsen fiksjonen gjør mulig, historien om en syttitre år gammel kvinne som en gang tok et dramatisk valg som kanskje ødela livet hennes. I fortellingen om det som er og det som har vært, oppstår muligheten for at alt alltid kunne vært annerledes.