«En ny bok hvert år» - det var produksjonsmålet for en dikter som ville leve av sin penn i første halvdel av 1900-tallet. Det kunne nok holde hardt mange ganger, når forskuddsgjelden til forlaget vokste til truende proporsjoner og tvang den stakkars dikter til å kryste de siste dråper ut av sin ånds sitroner, mens han følte at de samme sitroner ble tørrere og tørrere. I tillegg til utallige kortere artikler og fortellinger i aviser og tidsskrifter, greide Gabriel Scott i sin dikterkarriere å oppfylle dette målet - gjennomsnittlig. Fra hans første bok i 1894 til hans siste 60 år senere, i 1954, skrev han nøyaktig 60 bøker. Men vel å merke i gjennomsnitt. Noen ganger trengte han et pusterom, og det kunne løses på to måter: Enten ingen bok det året, som f.eks. i 1914 og 1920, eller en «hvilepute» i form av en samling av tidligere utgitte fortellinger. Eksempler på dette er denne boken, «Sjøpapegøier» i 1908 og «Blaaskjæl» i 1923. Men tro ikke at innholdet var mindre lødig av den grunn. Her møter vi Scotts underfundige humor i f.eks. «Frieren», men også hans inderlige medfølelse med samfunnets minste, som i «Ballongen» som kan leses både som en kritikk av samfunnets behandling av dem som ikke var fullt arbeidsføre, og som en litt maliciøs harsellas over lettroende bydefolk.