Dette er like mye en kjærlighetshistorie som om en mann med identitetskrise. (…) Sjeldent har en roman gitt meg håp og gjort meg irritert på samme side. (…) Likevel får Kyrre Andreassen til en flyt og en drive av sjeldenheten.

Språklig kraftfullt om et reflekterende råskinn.

Andreassen er en framifrå miljøskildrer, her møter vi boligfeltnorge med sine sammenligningskonkurranser av bil, hage og materielle verdier, manglende interesse for politikk, dæsj av fremmedfrykt og sladder, samt hverdagslykke og oppofrelse for barnas idretts- og korpsaktiviteter. (…) mye humor stiger opp fra det jeg antar er hans buskerudske karakteristikkevne.

Vi som siden 2006 har ventet på mer fra Kyrre Andreassen har ikke ventet forgjeves. For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges er en svir å lese. (...) Denne boken er morsom, veldig morsom, men også brutal. Mesterstykket i romanen - intet mindre - ligger allikevel i den kjølige, men elegante overgangen til noe dystrere, mer truende og irrasjonelle sider ved den glade pratmakeren fra Drammen.

Leif Ekle, NRK

Det er mange måter å bedømme betydningen av en roman, men en målestokk er om den forteller om noe nytt som ikke kan formidles på andre måter. Og der scorer Kyrre Andreassens siste roman full pott.

Det har gått ti år sidan den førre boka til Kyrre Andreassen kom ut, og han har nytta tida godt, for den nye romanen hans er særs grundig gjennomtenkt og skriven med eit språk som er både originalt, truverdig og konsekvent, ikkje minst når det bryt med reglane. (...) Romanen er kort sagt imponerande god.